Epletrærne i havluften

Av Eimund Sand

Vi flyttet ut i skjærgården - til Hvaler. Der demret et fuktig, ensomt landskap. Det var en gård uten søyler, det var en annen rikdom her. Nordenga heter den og ligger tett inntil en av Hvalers mange granittklipper, nordlig på Vesterøy, like før berget skråner ut i havet.

Hvalernaturen er skapt ifølge en av kunstens hellige lover; at mesteren viser seg i begrensningen. Trekkene er enkle og linjene rene; det er over alt granitten og det grå fjell som dikterer stemningen. Med beundringsverdig stedighet klorer vegetasjonen seg fast i stengrunnen, seig og hissig. En furu oppgir å være tre og kryper ut over fjellet som en plante. Men i dalsøkkene står trærne høyere i dyp jord. Det er også på avskjermede, lune plasser de gamle småbrukene ligger, hvor hvite hus skjuler seg i en stor frukthave og jordene smyger seg mellom stein og klipper ut i sivet. Et slikt gammelt småbruk var barndommens, Nordenga.

Hjemmet vårt var et typisk Hvalerhus, oppført på en voldsom mur av tilhugget granitt, solid nok til å bære et høyhus. Til bruket hørte både bryggerhus og smie, hvor det i enden var bygget utedo. Der var det utrivelig om vintrene når rim og is dekke plankesetet. Inne i huset kunne det også hende vi våknet opp etter en streng vinternatt og så rim glitre på veggene. Da var huset rent, duggfriskt. For å holde senga lun om natta, varmet vi mursten og la dem ved fotenden. Vi hadde hverken varmt vann eller bad, en dampende balje med kokt vann brakte feststemning i kjøkkenet.

Vann fikk vi fra brønnen. En sommer med tørke måtte vi enda krype nedi for å skrape en bøtte full. Å stå barbent der i brønnhullet, være kald om føttene og kjenne lukten av jord og mineraler, gav en underlig følelse. Stenene var sorte og glinset som om de smilte med tusen lepper. Stemmen var hul og spannet larmet, det plasket og klang. Ditt speilbilde var også fremmed.

Og i haven sto epletrærne i havbris som fylte trærnes lunger med sitt salt og la seg til hvile på grenene. Havluften brakte sitt klare sjeleliv med seg inn over land og gav enga en friere drøm under gresset. Den løftet bladene med samme letthet som den gav måkevingen oppdrift i himmelblået. Og sinnet steg med blomsterbladet og måkevingen. Det inngikk i uforskyldt enhet med disse. Nå rakk tanken fra brønnens dyp helt opp til de hvite skyer.

På låven nedi veien sto lukten av fjøs ut gjennom dørene, og inntil veggen dampet gjødselen med lummer og seig velde. For å komme opp til huset måtte man passere gjennom disse mørksøte luktene, som hverken var behagelige eller direkte sjenerende. Under okseslakt på låven dampet en like reell, men langt edlere substans ut gjennom sprekkene i låveveggen; okseblod. Det fikk vi helt over i spann og båret inn på kjøkkenet hvor mormor, som var en gammel bondekone, blandet mel i og stekte blodpannekaker til oss. Blodosen festnet seg som lyserøde render på gardinet. I halvmørket på låven hang de kraftige oksekropper tilbake, stille dryppende.

Okseeieren var en svær kar, og han bar ti kniver i beltet. Nå hadde ikke vår familie noe med gårdsdriften å gjøre, den var det et eldre ektepar som stod for. Men vi hjalp til nå og da med potetplukking og annen innhøsting. Buskapen beitet rundt omkring på Nordenga, dyr er gode vesener. Dverger og nisser er også gode, sises det. En dverg satt på en stabel med aviser, la hodet på skakke og smilte skjevt. Bondekonen fortalte om hele følger av slikt småfolk.

Halve Nordenga var oppdyrket. Men jordene strakte seg ikke så langt, for bukten lå like ved og klippene klumpet seg mer og mer sammen jo nærmere man kom vannet. Gjørmen i den grunne bukten fortsatte i en våtmark, usynlig under sivet, men med kalde dragninger vi kjente helt inn på enga. Særlig om kvelden kom det klam og rå luft fra det utilgjengelige sumpområdet. Der sivet reiste seg, forsvant plogskjærene, og jordluktene oppløstes i saltvannsdamper. Alt ble saltet i havluften; jord, gress og blader. Vind gjør døsig, og selv er den tyngre enn alt når den slukner. Slappe åndedrag! Det ligger en vinge av bly i gresset.