Marianne Aulie , f. 1972 Lørenskog

Marianne Aulie er en av våre fremste kunstnere med salgstall få kunstnere her i landet kan drømme om. Dette er en kunstner som helt på egen hånd har klart å jobbe seg opp til å bli en av våre mest populære kunstnere i en alder av 34 år. Da hun nylig åpnet sin første separatutstilling i Galleri Sand var det lange køer utenfor og flere bilder var solgt før dørene åpnet. Kunstsamlere har funnet fram til henne, tunge folk med nese for lovende kunstnere. Nå er det bestillingsliste på arbeidene hennes. Likevel har Marianne fått så hatten passer av kritikere og kunstinstitusjons-Norge. Svært ufortjent når man kjenner hennes historie og bakgrunnen for hennes bilder.

Historien om Marianne

Veien har vært lang mot et liv som profesjonell kunstner for Marianne. Uten kunstnerstipend og støtte fra det offentlige, og en mengde strøjobber ved siden av utallige timer i atelieret, har hun jobbet seg oppover, i kunstverdenen og med sitt eget unike billeduttrykk. Marianne rører et stort publikum med sine karakterrike klovner, fargesterke bilder og titler som treffer folk rett i hjertet. For hvem kan si de ikke føler med Optimistenes seiersdans? Dette er god kunst som fremmer det gode:

- Mange nok har fortalt meg at verden er ond. Derfor vil jeg vise det motsatte. Hvorfor må alle komplisere og problematisere. Jeg søker det gode, mennesker som gjør meg godt og som ikke ønsker å hindre mitt utrykksbehov.

Historien om Marianne Aulie er historien om Lørenskogjenta som dessverre har blitt sablet ned for sin annerledeshet. Hun er fast kunstner i Galleri Sand, og har fått en kundekrets de fleste kunstnere bruker et langt liv på å oppnå. Som 19 år gammel religionsstudent på universitet i Oslo med interesse for Islam og Buddhisme, møtte Marianne Aune Sand, Vebjørn Sands bror, ute på byen. Hun ble nærmest adoptert av familien Sand. I 1991 tok hun et avbrekk fra studiene og ble med Aune til Kairo for å hjelpe til med innspillingen av hans film Dis som hjelper og kameraassistent. Hun kunne jo også få litt innputt til religionsstudiene. Men det var kunsten hun drømte om, og drømmen om teatersminkør var kun et fornuftig substitutt for den virkelige kunstnerdrømmen. Sand familien oppfordret og støttet henne til å satse på kunsten, og hun kom inn på Oslo- tegne- og maleskole etter å ha søkt på Statens Kunstakademi sju ganger.

- Jeg var hestejente, og jeg malte. Etter Lørenskog videregående ville mamma at jeg skulle bli lærer, eller kanskje advokat. Selv var jeg søkende på den kreative verden, både på maleri og film. Da jeg endelig begynte på kunstskolen, var jeg et fyrverkeri og ganske utemmelig. På skolen derimot tegnet man en strek, tenkte og tegnet en strek til. Jeg kalte det til slutt zoombieland, og fikk nok litt mye fravær, men jobbet på kveldene alene. Lærerne likte nok ikke grisingen og sølingen min med maling.

Marianne jobbet så i flere år i eget atelier ved Akerselven og hadde en drøss med ekstrajobber. Det var hun som foreslo for Sand-familien at de skulle åpne galleri i Oslo, siden de allerede hadde et sommergalleri på Hvaler. Det ble ett Galleri Sand på Grünerløkka, senere ett på Briskeby. Siden de kom dit har Marianne omsatt kunst for ti millioner kroner alene.

Klovner, Madonnaer og Mor & Barn

Kunsten til Marianne beveger seg oftest i serier. For tiden jobber hun med Madonnaer, og en serie om mor og barn. I mange år jobbet hun abstrakt. Deretter begynte hun å la fotografier smelte sammen med maleriene i collagene sine, og skaper en stemning av noe som viskes ut. Til slutt dukket klovnen opp:

- Jeg hadde en fantasiverden inne i meg som jeg ønsket å få ut. Jeg isolerte meg i mitt daværende atelier ved Akerselva på 400 kvadratmeter, la utallige maleplater ut på gulvet, og kastet, helte og blandet maling. Midt i denne spontane tilstanden dukket den første klovnen opp, ut av intet. Det var virkelig en stor opplevelse, nettopp det kicket man leter etter som kreativ og utøvende. Jeg viste ikke hvor veien gikk videre, ingenting var planlagt. Men det dukket opp flere klovner. De jeg blir glad i, som har dette unike uttrykket, beholder jeg. De andre males over.

Selv sier hun at hun ikke blir lei klovnene sine, og får et personlig forhold til de hun maler:

- Ingen er kopier, og siden de oppstår så spontant er de umulig å gjenskape. Klovnene er annerledesmenneskene som ønsker å redde verden. Jeg vil male de gode vesenene. Onde klovner med en skjult agenda blir malt over. Mange nok har fortalt meg at verden er ond. Derfor vil jeg vise det motsatte. Jeg søker det gode og mennesker som gjør meg godt og som ikke ønsker å hindre mitt utrykksbehov.

Bildene kommer spontant, der Marianne bruker mye energi i arbeidsprosessen. Underveis bader hun bildene i champagne for å få en spesiell tekstur når alkoholen reagerer med akrylmalingen.

- Jeg har spart på champagneflasker i flere år, og vasker alltid bildene mine i champagne underveis. Ofte reagerer alkoholen med den våte malingen og gir en spesiell effekt. Jeg vil at uttrykket skal sitte pang, men at det også skal være spontant, uten å modellere frem figurene. Det er i grunnen ulogisk. Det ligger mange forsøk bak, flere bilder og overmaling før jeg får det uttrykket jeg ønsker hos klovnene og Madonnaene mine. Mange sier at det spontane ser så lett ut. Da ber jeg de komme opp i atelieret for å prøve.